Mer virkelighetsfjernt var prosjektet likevel ikke enn at kursvirksomheten tok sikte på høgfjellets friluftsliv – ferdselen sommer og vinter på breer og tinder. En annen sak var om interessen for å ferdes på så utsatte steder var stor nok til å gi økonomisk grunnlag for virksomheten.

Forhåpningen om å få offentlig støtte brast snart etter den første kurssommeren 1967. Med den sjokkerende ”ulykkespåsken” samme året, der 16 mennesker satte livet til, viste det seg imidlertid at det ikke var tilstrekkelig å være født med ski på beina. Høgfjellsskolen kom til nytte i mange sammenhenger de følgende årene – i alle skoleslag,
i ungdoms- og friluftslivsorganisasjoner, i fjellredningstjenesten, i Forsvaret, m v.

Først på 1970-tallet var vi et par år fire i den faste staben, om enn ikke med en lønn som sto i forhold til kyndighet og ansvar. Etter at mange bransjer hadde fått styrket sin fortrolighet med fjellet og etterspørselen etter kurs svant, måtte staben reduseres. Kvalifisering av vegledere som kunne ta på seg mangfoldig arbeid, ble da utvegen.

Fortroligheten med høgfjellet hentet høgfjellsskolen til å begynne med fra den første åpne gruppen for høgfjellets friluftsliv – Tindegruppen ved NTH, nå NTNU. I Trond-
heims-miljøet sto Ralph Høibakk for forbindelsen med den ellers utilgjengelige Norsk Tindeklub, mens andre av oss hadde studert tindefriluftslivet i Østerrike og Tyskland.

Takket være personlig nettverk i Alpelandene og fortrolighet med den tids tindespråk, tysk, kunne høgfjellsskolekretsen følge erfaringsutviklingen internasjonalt og etter-hvert bli delegert til verdensomspennende organisasjoner som IKAR og IVBV.

Fra første stund sto det skadeforebyggende arbeidet sentralt i virksomheten. Vi kan nok beskyldes for å ha vært teknokratiske i tenkemåten de første årene. Det ga oss imidlertid solid forankring for utvikling av sikringsmetoder i alpint lende, vegvalg i skredutsatt lende, o s v. Men stadig mer brutale inngrep i fjellnaturen i forbindelse med gjenreisningen etter 2. verdenskrig gjorde at vi besinnet oss. Med forberedelsene for Mardøla-aksjonen i 1970 (vi hadde mange samlinger i Hemsedal) ble naturverdet - den frie naturens egenverd - kjøl og ror for tenke- og arbeidsmåten i høgfjellsskolens virke.